Danny Weber
10:04 14-11-2025
© A. Krivonosov
Vi analyserer Xiaomi: styrker og svakheter ved HyperOS-annonser, forhåndsinstallerte apper, modellnavn og Leica-samarbeidet. Er verdien verdt kompromissene?
Xiaomi har i lang tid bygget en bred tilhengerskare på kombinasjonen av kraftig maskinvare, moderne teknologi og priser som holder seg overkommelige. Telefonene utmerker seg ofte som de beste kjøpene i sin klasse, men følger samtidig med særegenheter som vekker delte reaksjoner. Mange brukere erkjenner at den imponerende verdien kommer med merkevaner som kan sette tålmodigheten på prøve, selv hos de mest lojale.
Et av de mest omtalte trekkene er annonsene som er bakt inn i HyperOS. De dukker opp i systemapper og i innstillinger, noe som gnager på følelsen av kontroll og privatliv. Offisielt bidrar dette til å holde prisene nede; i praksis oppleves det som om telefonen delvis blir en reklameflate. Muligheten til å skru dem av finnes, men den ligger godt gjemt i menyene, noe som gir inntrykk av bevisst friksjon og streker opp den tynne linjen mellom lav pris og skjulte kompromisser.
Nesten hver nye Xiaomi-modell møter eieren med en bunke forhåndsinstallert programvare. Startskjermen kan føles full allerede før man har begynt, fylt av spill, partnertjenester og systemets egne «anbefalinger». Selv etter at noe fjernes, hender det at de samme appene sniker seg tilbake etter en oppdatering. For Xiaomi er dette en måte å kutte kostnader på; for brukerne føles det ofte som et inngrep i personlig rom. Entusiastmiljøet svarer med verktøy som trygt fjerner tillegget, et tegn på hvor standhaftig fanskaren er når den vil ha en ren start.
Xiaomis modelljungel har vært en løpende vits i bransjen. Selv erfarne anmeldere sukker når de forklarer forskjellen på Redmi Note, Xiaomis T‑serie og POCO. Strategien skaper forvirring, men lar selskapet sende ut i praksis samme telefon under ulike navn avhengig av marked. For de fleste kjøpere blir det et puslespill: en modell som selges under ett navn i Kina kan dukke opp i Europa med et helt annet. Til tider sliter til og med butikkansatte med raskt å dechiffrere hva en ny indeks egentlig skjuler.
I takt med at Xiaomi gikk globalt, lente selskapet seg tungt på tidsbegrensede kampanjer for å skape knapphet. Grepet fungerte strålende i starten, men omdømmet fikk senere noen riper. Et særlig minneverdig tilfelle utspilte seg i Storbritannia, der et profilert £1-salg tilbød bare et fåtall telefoner. For mange ble episoden et symbol på etterspørsel som fremsto som styrt. Siden har selskapet brukt slike stunt mer varsomt, men minnet henger fortsatt ved merkevaren.
Samarbeidet med Leica var et dristig forsøk på å løfte mobilfoto og gi toppmodellene en tydelig signatur. Kameraene begynte å levere mer uttrykksfulle, stilbevisste bilder, men diskusjonen om hvor mye Leica faktisk bidrar, har ikke stilnet. Skeptikere peker på ironien i at Leicas LUX-app er eksklusiv for iPhone – en kontrast det er vanskelig å overse. Samtidig signaliserer partnerskapet et klart ambisjonsnivå om å riste av seg «budsjett»-stempelet.
Xiaomi er fortsatt dyktige til å balansere overkommelige priser med imponerende ytelse. Telefonene deres er blant de mest prisverdige kjøpene på markedet, men appellen kommer ofte i følge med sider som kan irritere selv tålmodige brukere. Veien videre avhenger av om selskapet klarer å bevise at høy verdi ikke må bety kompromisser på bekvemmelighet – eller på kjøperens opplevelse av rettferdighet.