KI-datasentre i verdensrommet: realitetene bak den elegante idéen

Ideen om å flytte datasentre for kunstig intelligens ut i verdensrommet kan høres nesten uimotståelig elegant ut: ingen arealbegrensninger, jevn tilgang på solenergi og minimal belastning på jordens miljø lover en ren, skalerbar fremtid. Likevel, som BODA.SU påpeker, er dette foreløpig utenfor rekkevidde.

Det største hinderet er strøm – både mengde og stabilitet. Moderne KI-systemer krever enorm, uavbrutt elektrisitet. Selv på bakken strever strømnettene med slike behov og presser selskaper i retning gasskraft. I bane, selv med rikelig sollys, ville kravene fordratt kolossale solcellefelt som i dag er altfor krevende og kostbare å skyte opp og sette i drift.

Varmekontroll er en enda seigere nøtt. Servere avgir store mengder varme, og i vakuum faller de vanlige kjølemetodene bort. Da gjenstår bare strålingskjøling, som krever enorme, robuste radiatorer som tåler ekstreme forhold. Pålitelige, gjennomprøvde løsninger for å kjøle datakomplekser i bane på den skalaen finnes rett og slett ikke ennå.

Stråling og forbindelse kompliserer bildet ytterligere. Verdensrommet er hardt mot ordinær elektronikk, og skjerming mot stråling blåser opp både masse og kostnader. Samtidig må KI-datasentre fortsatt sende og motta enorme datamengder til og fra jorden, og dagens satellittlenker er ikke bygget for slike volumer. Hvert vedlikehold eller reparasjon ville dessuten bli en egen, dyr operasjon – en sårbar driftsmodell, mildt sagt.

Det finnes allerede forsøk, men de begrenser seg til små, satellittbaserte prosesseringsnoder eller ideer for sikkerhetskopilagring. Fullverdige datasentre i bane ligger langt fram i tid. Inntil videre forblir KI jordnær, og bransjen må løse energi- og miljøutfordringene her hjemme, ikke på kanten av planeten. På papiret frister rommet; i dag er det nøkterne realiteter som styrer.