Apple M5-serien: nye superkjerner og Fusion Architecture

Apple lanserte nye markedsføringsbegreper sammen med kunngjøringene av M5 Pro og M5 Max. Et av dem er Fusion Architecture, som beskriver bruken av flere silikonbrikker koblet sammen via et høyhastighetsgrensesnitt. Andre produsenter har lenge brukt en lignende tilnærming, men for Apple er dette en relativt ny pakketeknologi. Likevel vakte et annet begrep større oppmerksomhet: «superkjerner».

I M5-serien har selskapet forlatt den tradisjonelle inndelingen i ytelseskjerner og effektivitetskjerner. Nå inneholder standard M5 «superkjerner» og effektivitetskjerner, mens M5 Pro og M5 Max kombinerer «superkjerner» med nye «ytelseskjerner». Apple har i praksis anerkjent at «superkjerner» er de tidligere ytelseskjernene, gitt et nytt navn uten arkitektoniske endringer.

Både M5 Pro og M5 Max bruker seks «superkjerner», som er færre enn antallet ytelseskjerner i forrige generasjons M4 Pro og M4 Max. I tillegg har disse brikkene 12 nye «ytelseskjerner» som skiller seg fra de eldre effektivitetskjernene. Apple beskriver dem som optimalisert for energieffektive flertrådede arbeidsbelastninger i profesjonelle oppgaver, selv om tekniske detaljer fortsatt er begrensede.

Samlet sett kombinerer standard M5 «superkjerner» med effektivitetskjerner, mens de høyere modellene kombinerer «superkjerner» med nye «ytelseskjerner». Dette terminologiskiftet ser ut til å være et forsøk på å fremheve høy enkelt-tråd ytelse, selv om det i hovedsak handler om å gi eksisterende løsninger nye navn.

I praksis leverer sannsynligvis brikkene selv en betydelig ytelsesøkning sammenlignet med tidligere generasjoner. Bruken av nye navn uten store arkitektoniske endringer har imidlertid reist spørsmål om hvor grensen går mellom teknisk innovasjon og markedsføringsspråk.